Reiseberetning fra Kilimanjaro: Lemosho-ruten

I juni 2018 besteg Sofia Kilimanjaro. Nedenfor kan du lese om hennes opplevelser fra turen.

Etter at jeg hadde forberedt meg i fire måneder med alt fra lange fotturer til innkjøp av utstyr, var tiden endelig kommet til å legge ut på reisen i midten av juni.

Vi ankom Tanzania fredag kveld etter å ha reist hele dagen. Bestigningen skulle starte søndag morgen, så vi hadde god tid både til å forberede oss og til å slappe av og samle krefter. Dagen før bestigningen traff vi guidene våre, og de ga oss nyttige opplysninger og hjalp oss med å sjekke om vi hadde alle de tingene vi trengte. Noe av utstyret leide vi på stedet.

Om morgenen la vi ut på vandringen – og vårt store eventyr! Jeg hadde aldri prøvd noe lignende, men jeg hadde hørt og lest historier om andre som hadde besteget Kilimanjaro (du skal ikke tro alt det du leser). Den første dagen følte jeg meg i god form, selv om det var vanskelig å sove på en tynn madrass. Nettene var kalde. Lemosho er en av de lengre rutene, den tar åtte fantastiske dager.

Man får helt uforglemmelige naturopplevelser. Ruten går gjennom i regnskogen, og det betyr at du går gjennom tett skog, på stier med mange lyder rundt deg. Man ser ikke så mange dyr, men det er ikke tvil om at de er der. Etter hvert som dagene går endrer landskapet seg til halvhøye busker, og til slutt når man det som kalles månelandskap. Det vil si helt lave busker, som knapt når deg til knærne. Bærerne suser forbi oss hver dag – de må nå frem til neste leirsted før oss for å sette opp teltene, lage mat osv.

Maten er veldig god, og hele turen gjennomføres på en profesjonell måte. Her er det tenkt på alle detaljer, og vi følte oss hele tiden trygge. Guidene passer godt på deg og måler både blodtrykk og oksygennivået i blodet hver kveld med en liten måler som man setter på fingeren.

Før man kommer frem til basecamp er man oppe på høyder på opptil 4.600 meter et par ganger for at kroppen kan venne seg til det.

Basecamp, det stedet der man slår leir om dagen/kvelden før man vandrer det siste stykket opp til toppen, ligger i 4.600 meters høyde. Herfra skal man opp til 5.895 meter, og det foregår om natten, slik at man kan nå toppen i tide til å se soloppgangen.

Vi ble vekket kl. 23 og fikk te, kjeks og popcorn og en time til å gjøre oss klare på. Ved midnatt begynte vi å gå, og det var virkelig hardt. Det første stykket gikk over stein og grus. Det var greit, men man kunne merke høyden, og energien brukes opp veldig raskt. Man er nødt til å spise noe minst hver time (ta med deg mange energibarer og nøtter – de er gull verdt). Da vi kom høyere opp, lå det snø og is og terrenget var ujevnt. Pausene ble korte pga. kulden. Halvveis oppe tenkte jeg at jeg aldri kom til å klare dette. Da tilbød guiden seg å bære ryggsekken min – den føltes kjempetung, som om jeg gikk rundt med en 10 kilo tung stein på ryggen. I virkeligheten veide den ikke mer enn maksimalt 3 kg. Hvis han ikke hadde tatt sekken, vet jeg ikke om jeg hadde klart det.

Høydesyke fikk jeg aldri, og da vi nærmet oss Stella Point, fikk jeg massevis av energi. Da hadde vi gått i 5 timer og begynte å nærme oss målet. Det var bare én time igjen. Men så begynte venninnen min å føle seg dårlig. Jeg tror hun kastet opp fem ganger før vi endelig nådde toppen. Det siste stykket gikk over lett terreng. Der var snø, men jevnt og fint, og solen begynte å stå opp. Jeg følte meg helt høy. For en følelse det var å stå helt der oppe og se solen stige langsomt opp over fjellet! Jeg fikk ny energi og begynte å ta massevis av bilder. Med venninnen min gikk det ganske dårlig, men til slutt fikk jeg henne på bena, og vi fikk tatt noen bilder sammen.

Det var virkelig hardt å komme seg opp til toppen, men jeg klarte det og er kjempestolt. Jeg ville virkelig ikke gått glipp av denne opplevelsen – det var absolutt verdt anstrengelsene.

Om jeg ville gjøre det igjen? Like etter at jeg kom hjem var svaret ”aldri”, men nå når det er gått litt tid, vil jeg nok heller si ”kanskje”.

Sofia, TourCompass