Reiseberetning fra Tanzania: Osiligilai Maasai Lodge

I mars 2019 besøkte vår Afrika-ekspert, Winnie, Osiligilai Maasai Lodge i Tanzania, og der fikk hun nærkontakt med masai-kulturen.

Klokken var blitt kvart over seks, og jeg kunne høre Martha pusle utenfor hytta mi. Madame, sa hun – jeg kommer med kaffen din. Jeg takket fornøyd og tok imot vann, kaffepulver og kopp. Jeg sov med døren åpen, og bak henne kunne jeg ane konturene av Mount Kilimanjaro, som langsomt kom til syne i det første spede morgengryet.

Jeg befant meg på Osiligilai Maasai Lodge, vel to timers kjøring fra Moshi i Tanzania. Jeg kom hit dagen før, og sjelden har jeg sett noe så vakkert. Landskapet her er nærmest høyland. Det er bart med lave busker, mye stein og gyllengrønt gress. Det er flatt her, men i utkanten av landskapet tårner åser og fjell – på den ene siden majestetiske Kilimanjaro og på den andre siden Mt. Meru.

Underveis hit kjørte vi forbi små masai-landsbyer. Barna løp etter bilen og vinket ivrig. Geiter blokkerte veien, og på bakketoppene kunne vi her og der ane omrisset av enkelte masaier, som kanskje – som meg – også var falt i staver over utsikten.

Masai-lodgen jeg bodde på ble bygget av en forretningsdyktig masai som har store drømmer for folket sitt. Som han sa da jeg snakket med ham: hvis kveget vårt dør fordi det ikke regner, dør vi også. Barna våre må gå på skolen – og vi må lære hvordan vi overlever på andre måter, uten å gi slipp på kulturen og tradisjonene våre. Så han samlet inn penger og bygget denne lodgen, der han nå tar imot gjester som meg. Her kan du virkelig få nærkontakt med masai-kulturen – uten å måtte gå på kompromiss med komforten. Her er det både svømmebasseng og badstue, og alle de 11 hyttene har toalett og rennende (varmt!) vann til dusjen.

Da vi kom frem ble vi mottatt med sang og dans. Masaiene er et muntert folk. De smiler mye, og det er enormt mye energi i dansen deres. De kan hoppe utrolig høyt – det er nesten som om de har kjempestore springfjærer i bena. Vi fikk også vite at man ikke kan bli helt akseptert i en masai-landsby før man har drukket kublod. Som den unge masaien da det: hvis man er vegetarianer, er det OK at man ikke smaker. Men det er best at man drikker litt, for det er tradisjonen. Jeg vurderte sterkt å bli vegetarianer bare for ett døgn, men jeg endte likevel opp med å tenke: ”When in Rome…” og tok noen slurker av den kalde, blodrøde væsken som ble helt opp til meg. Og da var jeg ønsket velkommen og ble fulgt til masai-lodgen.

Jeg var full av begeistring.

Hytta var rund, den var laget av leire/søle og hadde stråtak. Døren var faktisk av tre, og midt i rommet sto det en seng med de vakreste røde sengetepper og puter. De sto i fargerik kontrast til den enkle leirhytta. Bak en halvhøy mur viste Martha meg trekk-og-slipp toalettet og dusjen. Jeg gikk rundt i hytta og beundret alt med store øyne. Det er ikke bare vann og toalett her, for ned fra taket hang det flere hundre perlesnorer med runde pyntedingser i enden – alle med forskjellige farger, mønstre og størrelser. Det var unngå å komme borti dem når man gikk rundt i hytta. Ikke så veldig praktisk, men jeg visste allerede at jeg bare måtte ha noen sånne på terrassen der hjemme – og jeg visste også at disse suvenirene vil møte motstand fra min bedre halvdel…. Det var kjempehyggelig her – og fra sengen var det utsikt til Kilimanjaro.

Vi ble budt på kaffe til å skylle ned kublodet, og så var det spydkasting – igjen ble det dans og hopp og store smil. I gamle dager gikk det ut over en løve, men masaiene dreper ikke løver lenger, så de unge mennene kastet seg ivrig over en stor trestubbe de prøvde å “beseire”. Da den var forsvarlig nedlagt sto solen etter hvert så lavt på himmelen at tiden var inne til å ta seg en ”sundowner”. Vi ble ført langs små stier gjennom det høye gresset og opp på en høyde der vi hadde praktfull utsikt til landskapet, Kilimanjaro og Mt Meru.

Med mer dans, snacks og en kald øl sto vi der i den behagelig varme kvelden og så solen gå ned bak Mt Meru. Det var utrolig vakkert her, så langt øyet rakk var det gress, små åser og fantastiske nyanser av lilla, rødt, gult og oransje – solen ga oss et flott lysshow denne kvelden.

Da det ble mørkt, ble vi budt på enda en ekte masai-delikatesse: geit stekt på bål. Jeg spiser vanligvis ikke lam en gang, med siden jeg nå hadde bestemt meg for å leve etter prinsippet “When in Rome” (og de sier at de slaktet den stakkars geita bare for min skyld!), tok jeg pent imot de geitebitene jeg ble tilbudt. Det smakte utrolig sterkt av geit, og det var nesten like seigt som tyggegummi. Jeg må nok innrømme at den katten som, til kjøkkenpersonalets store fortvilelse, plutselig lusket rundt mellom bena våre, muligens dukket opp fordi jeg hadde ”mistet” en geitebit eller to på bakken. Heldigvis syntes mine medreisende at stekt geit var helt greit, så de la i seg, mens jeg gledet meg til den tre retters menyen jeg visste ventet meg etterpå ?.

Mett av både mat og opplevelser gikk jeg til ro i masaihytta, der jeg sov som en stein. Helt til Martha vekket meg med kaffen.

Jeg hoppet ut av sengen, hyllet meg inn i min shuka (et tradisjonelt masai-teppe) og satt meg ut på den lille terrassen. Foran meg lå Kilimanjaro i all sin prakt. Solen var på vei opp, og plutselig skinte den rett på toppen av fjellet. Jeg fikk helt kuldegysninger og tenkte på alle de klatrerne som hadde stått opp midt på natten og akkurat nå sto på toppen ved Uhuru Peak og så på den samme solen som jeg.

Jeg er veldig privilegert, for jeg har reist utrolig mye. Jeg har sett solen stå opp over Uluru i Australia og sett en soloppgang fra toppen av Table Mountain i Cape Town. Jeg har sett midnattssolen stige opp av en sjø nord i Sverige. Jeg har sett solen farge Grand Canyon rød i det første spede morgenlyset og sett den kaste sine stråler på Andesfjellene. Denne morgenen med utsikt til Kilimanjaro – på Osiligilai Maasai Lodge – med kaffe i koppen; denne morgenstunden er nå med på listen over magiske soloppganger.

Det eneste problemet: kaffen smakte geit!

Winnie, TourCompass