• Fornøyde gjester siden 2006
  • Dedikerte reiseeksperter
  • Gjennomtestede kvalitetsreiser
  • Lokale guider valgt med omhu
  • Prisgaranti
  • Assistanse 24/7
  • Medlem av Reisegarantifonden
ForsideNyheter og reiseartiklerReiseberetning fra Kilimanjaro: wow, det var virkelig verdt det

Reiseberetning fra Kilimanjaro: wow, det var virkelig verdt det

17 September, 2018
Vis alle innlegg

I juni 2018 besteg Jude Kilimanjaro via Lemosho-ruten. Nedenfor kan du lese om hennes opplevelser fra turen.

Begynnelsen

På begynnelsen av Baranco-veggen

En dag før vi skulle dra avsted traff vi en engelskmann i Springlands hotel. Han hadde nettopp gjennomført turen og ønsket oss lykke til med et blunk. Han sa oppmuntrende at det hadde vært en fantastisk opplevelse for ham, men «never again». Hmmm, man blir litt usikker når man får høre slikt, men det gjorde oss også bevisste på at vi var på vei mot et stort eventyr. Jeg følte meg priviligert i og med at jeg kunne gjennomføre denne flotte turen, og jeg kjente meg forberedt og i god form. Dagen før vi skulle begynne turen ble vi presentert for guidene våre, og vi fikk informasjon om hvordan turen ville forløpe og noen siste praktiske tips.

De første dagene var ganske lette og jeg måtte venne meg til det «trege» tempoet vi gikk i, «pole pole». Egentlig var det ganske behagelig å gire ned et hakk og finne roen. På denne måten fikk vi også muligheten til å beundre den vakre regnskogen og det ville månelandskapet, samtidig som vi kunne bruke tid til å se etter aper.

Ankomst i leiren

teltleir

Da vi kom frem til leirene hadde bærerne allerede satt opp teltene våre, varmt vann sto klart så vi kunne vaske oss og det gikk ikke lang tid før mat og drikke var klart. I tillegg var det ingen mangel på varm te, kaffe eller energidrikker, frukt, popcorn eller potetgull, og porsjonene vi fikk til middag, lunsj og frokost var store. Jeg hadde for sikkerhets skyld tatt med nøtter, tørket frukt og muslibarer, men to tredjedeler av disse rørte jeg ikke en gang.

Min første utfordring

Barafu-leiren

Dag 4 var en tøff dag. Vi måtte krysse en enorm høyslette med mye vind, og deretter kom vi frem til «Lava tower» som lå 4500 meter over havet. Der skulle vi spise lunsj før vi skulle gå videre (ned). Jeg følte meg helt fin i 4300 meters høyde, men like etterpå fikk jeg kraftig hodepine og ble kvalm: symptomer på høydesyke. Jeg var glad da vi fortsatte videre og til slutt kom frem til målet, Baranco-leiren, som lå i 3900 meters høyde. Jeg la meg umiddelbart ned i teltet mitt. Etter å ha ligget i 2 timer følte jeg meg bra igjen og kunne ta en titt på leiren.

Baranco-veggen

Belønningen for å ha klatret Baranco-veggen

Vi kunne allerede se neste dags utfordring, Baranco-veggen, ligge i det fjerne. Jeg syntes det var en fin etappe, selv om jeg gruet meg litt til «klatringen» på alle fire siden jeg hadde et skadet håndledd, men det gikk veldig bra. Jeg følte meg tøff mens jeg beveget meg opp langs klippeveggen, og det ga turen en ny dimensjon. Etter omtrent 1,5 timer kom vi til slutten av klippeveggen, og resultatet var forbløffende. Først så vi bare tåke, men plutselig gikk «rullegardina» opp og det fantastiske, snødekte fjellet åpenbarte seg.

Det var utrolig flott å se hvordan solen skinte på det overveldende fjellet, og plutselig var betydningen av «Kilima jaro», «strålende fjell», på swahili/masai tydelig. Jeg ble motivert av det storslåtte fjellet, og ettersom jeg følte meg bra så hadde jeg tro på at jeg kom til å nå toppen.

De siste tunge stegene

vi nærmer oss

Det føltes som et høydepunkt da vi nådde Barafu-leiren: den siste basecampen før toppen. Den lå kun 4,3 km fra Stella point, og 5 km fra Uhuru peak. Antall timer som var satt av til disse «kun 5 kilometerne» sier det meste: 7 timer. Siste etappe opp til toppen kom til å bli tung …

Vi sov på ettermiddagen og kvelden, slik at vi kunne starte den siste klatreetappen fullt uthvilte i mørket med hodelykter klokken 00.00. Vi ble anbefalt å kle oss med minst 4 lag klær, da det kom til å bli veldig kaldt. Drikkevannet i camelbaggene våre kom til å fryse. Jeg som er en frossenpinn tok anbefalingen meget seriøs, men etter 1 times vandring kokte jeg over. Høyden (med mindre oksygen) og den fysiske anstrengelsen gjorde at kroppen min måtte jobbe hardt: pusten gikk raskt og jeg frøs ikke i det hele tatt.

Toppen!

Etter å ha gått i 4 timer begynte jeg på nytt å kjenne symptomene på høydesyke. Til tross for diamax-tabletter, mye væske og langsomt tempo fikk jeg problemer. Etter å ha gått oppover i omtrent 5 timer, der vi i flere av disse timene hadde gått på snø med stegjern (det var forresten kjempekaldt), kom vi frem til Stella point. Det var akkurat i tide, jeg hadde nemlig skikkelig vondt i hodet, var kvalm og tvilte på om jeg kunne fortsette. Jeg visste at det bare var 1 time igjen fra Stella point. Terrenget var rimelig flatt så det var bare å bite tennene sammen! Without the sour the sweet aint as sweet, ikke sant? Etter å ha kastet opp én gang (til entusiastisk applaus fra guidene som sa at jeg garantert kom til å kjenne meg mye bedre nå) fortsatte jeg klatringen.

Og wow, det var virkelig verdt det: det var en tøff prestasjon og en virkelig milepæl, og det ga meg en stolt følelse å stå på toppen av dette strålende fjellet.

Med hilsen fra Jude, Afrikasafari.no

Se våre ruter til Kilimanjaro nedenfor

Vi bruker cookies til å gjøre hjemmesiden vår mer brukervennlig og relevant for deg, samt til å vise deg målrettede annonser. Du samtykker i dette hvis du klikker videre.

Du kan si nei takk til cookies ved å klikke her. Vi bruker en cookie for å huske ditt nei.

Les mer her.